Er man fersk i gemet, tror man gjerne at 2 uker betyr 2 uker og 4 uker betyr 4 uker. Man forstår jo raskt at disse konkrete og bestemte tallene egentlig refererer til en abstrakt, plastisk og ubestemt tidsperiode. Det kan bety 20 uker, det kan bety 2 år.
Når aktuelle periode er over blir man lagt i jern, satt i et bur i en politibil og fraktet tilbake til retten som et livsfarlig dyr. Det er vanlig at man blir satt i arresten (fyllearresten) mens man venter på at advokaten skal dukke opp. Er man heldig får man 5 – 10 minutter med advokaten før man kastes i ilden.
Selve rettsforhandlingen er ofte den reneste parodi av en formalitet.

Det tilhører sjeldenhetene at den siktede får komme til orde på forsvarlig vis og gjør han det blir det neppe tillagt nevneverdig vekt. Politiet har rett. Sånn er det bare!
Så bærer det tilbake til fyllearresten igjen og der kan man sitte til langt ut på kvelden, hvis politiet finner det forgodt. Til slutt gjentas ritualet med håndjern og bur. Man puster lettet ut da man endelig kommer tilbake til fengselscellen igjen og døren smeller igjen bak en. Absurd og grotesk, og vi kan le av oss selv.

Her vet vi alle hvilken belastning dette er og hvor skadelig det faktisk er. Et normalt menneske blir ”skrudd” i hodet av slikt og de som ikke reagerer er vel allerede skadet på en eller annen måte.

Den uerfarne, som fremdeles har tro på tabloid brystbanking på den norske rettsstats fortreffelighet og ufeilbarlighet, vil kanskje anke fengslingskjennelsen til lagmannsretten, for så raskt å erfare at lagmannsretten nesten aldri går i mot en avgjørelse tatt av en annen dommer.

Den ferske og naive fortsetter å møte til nye fengslingsmøter, i håp om å slippe ut. Den erfarne resignerer og ser ikke noe poeng i å møte til annet enn det obligatoriske og innledende fengslingsmøtet. Får man først varetekt er resten bare en automatisk fortsettelse det ikke er verdt å bruke energi på. ”You’re fucked!”
Alle vi som sitter her har vært gjennom dette og kjenner dette godt.
Når man sitter i varetekt er man jo ikke dømt enda, man har i hvert fall ikke noen rettskraftig dom. Og det er dette jeg egentlig vil si noe om.
I media blir det ofte presentert som at …siktede godtok varetektsfengsling…
Ingen godtar noe slikt, ingen syns det er ok. Men at man forstår det ikke nytter å gjøre motstand og at det er bortkastet energi å kjempe i mot er noe annet. Det er ikke å godta, men greit…
I de fleste fengsler blandes de som sitter i varetekt og de som sitter på dom. Institusjonen har likt regelverk for begge grupper og behandler begge kategorier på samme måte. Samme begrensninger, samme restriksjoner.
Dette til tross for at det er politiet som eier den varetektsinnsatte, men det er fengselet som forvalter den dømte.
Når det forholder seg slik, er det vanskelig å tolke det annerledes enn at varetektsinnsatte i praksis soner en foregrepen dom.

Det burde selvfølgelig ha vært snakk om to adskilte grupper her, slik det er i andre land det er naturlig å sammenligne seg med.
Som vi erfarer hver dag er det vanskeligste med varetekt, ikke bare utestengelsen fra virkeligheten, familie og nære, men selv uvissheten. Det å ikke vite hvor lenge man må vente på hovedforhandling (rettsaken) og angsten for hvor lang straff man vil komme til å få.
Det blir enklere når en mottar en konkret dom å forholde seg til.
Hvorfor sitter vi i varetekt? Årsakene er naturligvis individuelle, men selve funksjonen er ofte den samme.
Innledningsvis ramset jeg opp de vanlige frasene som alltid fungerer. De fleste sier seg ikke skyldige i slike sammenhenger og i noen tilfeller er det faktisk sant: Hvis man så er uskyldig, hvordan kan man da gjenta noe man ikke har gjort i utgangspunktet?

Bevisforspillelse er heller ikke alltid så enkelt i den praktiske virkelighet. Det er ikke uvanlig å bli tatt på fersken i en eller annen sammenheng og som oftest blir det gjort beslag i hjemmet og andre steder allerede før en varetektsfengsles.

Som vi vet er det nokså vanlig i norsk sammenheng at det faktisk ikke foreligger noen bevis i det hele tatt. Bevis er ikke nødvendig her og når de ikke fins blir det verre å forspille dem. Eller?
I realiteten gjelder dette momentet stort sett disse kategoriene som svært sjeldent blir fengslet, slik som ulike samfunnstopper med tvilsomme dokumenter og lignende.

Angående Allmennhetens rettsforståelse, er dette et moment som så å si utelukkende gjelder småfolket. Se for eksempel saken med Stortingets pensjonsordning som pågår akkurat nå. Du og jeg ville ha sittet i varetekt, men det gjør ikke de. Og det selv om allmennheten reagerer sterkt.

Vi vet at jo lenger man sitter i varetekt dess større er sjansen for en fellende dom. Det er primitive psykologiske funksjoner som ligger til grunn her. Er man så farlig at en har måttet sitte i varetekt i 18 måneder, er personen sikkert skyldig, selv om bevisene er aldri så tynne eller rent av fraværende.
Kan man si annet at en lang varetektsperiode i praksis kompenserer for manglende etterforskning?
Og så har vi den kjekke lille bi-effekten at i den tid man sitter i varetekt og er avsondret fra ”virkeligheten” og dens innhold, har man heller ikke tilgang til nødvendig informasjon for å sette sin situasjon i riktig perspektiv og muligheten til å forsvare seg forringes kraftig, proporsjonalt med at aktors fortrinn øker. Du kan da skjønne at dette bare er en tilfeldighet og ikke ment slik?

”Dessuten, sier folk – der ute – for de ser jo på TV, dessuten har du jo advokaten din. Han ordner alt for deg. Hvis du er uskyldig er det bare å slappe av. Len deg tilbake og la advokaten gjøre jobben.”
Slike uttalelser har undertegnede møtt selv og fremdeles leter jeg etter denne advokaten. Hvis dere ser ham, vær snill å si i fra til meg. OK?
Å være siktet/tiltalt er en jobb! Hvor mange av oss har ikke lagt hele saken opp i hendene på en advokat, som enten ikke skjønner det, eller bare er passe interessert? Hvor mange av oss har ikke sittet igjen med følelsen av at ”denne jobben hadde jeg gjort bedre selv?”

Hva er den praktiske konsekvensen av å sitte i varetekt?
Selv om det heter at man skal anses som uskyldig inntil det foreligger en rettskraftig dom, fungerer det ikke slik i praksis, i og med at man faktisk straffes på lik linje med en som sitter på dom.

Man avsondres ikke bare fra virkeligheten og relasjoner, man isoleres også fra den informasjon som er nødvendig for et rimelig forsvar.
Og når man kommer til retten, blir det faktum at man har sittet i varetekt, ofte brukt som et argument for dom. Betenkelig.

Fra andre land det er naturlig å sammenligne seg med har de regler for varetekt, for eksempel 1uke og har man ikke konkrete beviser da, slipper man ut, men ikke her.

Varetekt er nedbrytende både på selve personen og ødeleggende for ens mulighet til å legge fram saken sin.
Med jevne mellomrom får Norge besøk av kommisjoner fra EU, FN og andre som kritiserer nettopp den lave terskelen for bruk av varetekt og innholdet i slike opphold. Men vi er visst mer opptatt av å rope FY til andre som ikke overholder menneskerettigheter. Mange er slett ikke klar over at vi selv står oppført på de samme lister. ”Steng Kina nå!”

Men vi er Norge. Best i klassen. Sånn er det bare!