-Min drøm er fred og ro slik at vonde sår kan gro. Den drømmen ødelegger Sigurd Klomsæt.

Det sier Arne Bernt Paulsen, far til Lena, som bare ble ti år.
-I mine øyne, og i to rettsinstanser som har dømt ham, drepte Viggo Kristiansen min aller kjæreste. Hver trevl i min kropp hater ham. Han drepte min Lena. Han må gjerne råtne i fengsel, sier Arne Bernt Paulsen til Fædrelandsvennen.
Paulsen sier at tanken om en eventuell ny rettsrunde ikke er til å bære.

Vondt. -Hele mediesirkuset med repriser av bilder og vonde historier - det er bare så grassat vondt å tenke på at det knapt er til å holde ut. Smerten tar viss
aldri slutt.

Arne Bernt Paulsen orket ikke å være til stede da Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble dømt.
Jeg er sterkere nå. Dersom Klomsæt får gjennomslag om ny rettssak, vil jeg være der: Jeg vil se den mannen som drepte min datter i øynene.
Mor til Lena Sløgedal Paulsen, Klara Sløgedal, har denne kommentaren:
-Jeg er sterk motstander av en gjenopptagelse. Det som skjedde, var jo en stor påkjenning. En ny runde vil være en ny belastning, sier mor til avdøde Lena SløgedalPaulsen.
Hun viser til at to rettsinstanser har dømt Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen for drapene.
-Mer ønsker jeg ikke å si, sier Klara Sløgedal.

Foreldre i en sak hvor barna er ofre, er selvfølgelig følelsesmessig engasjert. Spesielt når det er en sak av Baneheias dimensjon og brutalitet. Det er ikke vanskelig å forstå dette. Likevel er det et par punkter en bør reagere på her
Som det har kommet fram er ikke saken så åpenbar som man kanskje skulle kunne ønske at den var. For en som har litt mer følelsesmessig avstand kan det virke litt pussig at Kristiansen skal ha kunnet gjennomføre en slik handling uten å legge igjen spor og at telefonen, som var i bruk, ikke befant seg på stedet og elementene rundt sykkelen hans, etc.

Vi som sitter i fengsel vet at det at om en dommer eller en jury sier at et skyldspørsmål er slik eller slik, ikke er noen garanti for at dette er riktig. De styres av følelser. Gjør man et vedtak på at alle tomater i verden er blå, blir de ikke blå av den grunn. Så viser det seg at faren, i sin skråsikkerhet, faktisk ikke var til stede i retten.

Vi ser til stadighet at ”folket”, ”mediene” og ”rettsvesenet” trenger en skyldig – koste hva det koste vil. Det er ikke alltid like viktig hvilken tilknyting vedkommende faktisk har til saken, så lenge det er en person som er høvelig i sammenhengen (tidligere dømt, sær einstøing, mentalt tilbakestående, atferdsproblemer, rusmisbruker etc.). Dette er et alvorlig svakhetspunkt i vårt rettssystem som ikke får den oppmerksomheten det faktisk krever.
Faren sier at Kristiansen ”gjerne må råtne i fengsel” – og dette hatfulle utsagnet er jo også blitt innvilget. Foreldrene synes uomtvistelige i sin sikkerhet rundt skyldspørsmålet. Kanskje er det en nødvendig overlevelsesstrategi?

Folk flest tar gjerne de enkle utveier. Man går ikke av veien for en sosialpornografisk inkvisisjon, som en ekstradessert mellom lunsj og middag. Indignert hat er en søt rett.

Det er klart at folk som begår slike handlinger bør ha en reaksjon. De bør stanses i sin virksomhet og korrigeres. Men er det riktig ”å la dem råtne i fengsel?” Hvem hjelper det? I bunn og grunn er dette bare en gammeltestamentlig hevn og har lite for seg.

I denne artikkelen snakker begge foreldrene om at de ikke ønsker en gjenopptakelsesak fordi det vil være en stor belastning for dem. Og det tviler jeg ikke på at det vil være, men det er ikke det som er poenget. Selv om det er vondt bør det være i foreldrenes interesse, spesielt, at saken blir skikkelig belyst, slik at de forhåpentligvis får en ekte visshet.

Tenk om Kristiansen snakker sant? Da har vi jo en katastrofe i hendene. Slikt må det bli klarhet i. Den senere tiden er vi blitt kjent med en serie alvorlige justismord. Et justismord er i seg selv verre enn den mest bestialske forbrytelse. Skal man ta sjansen på å utsette et menneske for noe slikt – for sikkerhets skyld – i tilfelle han skulle være skyldig? Og vi snakker om den strengeste straff som noen er idømt i ’moderne tid’ i norsk sammenheng, 21 års forvaring. Det er ikke mulig å bli dømt strengere i Europa i dag. Dette gir ikke rom for usikkerhet.

Professor i juss ved Universitet i Oslo, Ståle Eskeland, har nettopp gitt ut en ny bok som heter ”Justismord”. I ”verdt å vite” på NRK P2 uttalte han nylig at ”det i hvert fall, minimum, begås 20 justismord i Norge per år.” Dette er en tankevekker.

For ikke lenge siden fikk stakkars Fritz Moen opp saken sin etter å ha sonet 18 år for dobbelt sedelighetsdrap. Arme mann. Ingen pengesum kan rette opp i noe slikt, spesielt ikke når man er død. Hvordan må ikke denne mannen ha lidd?

I forkant av Moens sak sto vi ovenfor en tilsvarende hatbølge, som den Viggo Kristiansen har møtt. Bevisene var tvilsomme, men påtalemyndighetene trengte en skyldig og folket ville ha blod. Moens kamp for å bli hørt var alt for lang og han nådde fram for sent.

Skal vi risikere enda en slik sak bare fordi barnas foreldre hater? Er det ikke nærliggende å tro at de ville ha hatet hvem som helst det var blitt pekt på under slike omstendigheter? Selvfølgelig.

I årene som har gått har foreldrene til disse to jentene fått en enorm mediadekning og i sin forståelige fortvilelse er de også blitt tildelt en makt de absolutt ikke skulle ha hatt. Folk som har erfaringer fra et felt er ofte ekspertene på området og de som gjerne kan hjelpe andre i samme situasjon, men det er ikke tilfelle her.
Gjennom hele prosessen har de nøret opp under et hat de har fått gehør for.
På sikt hjelper dette verken dem selv, saken eller andre som måtte komme i tilsvarende uføre.
Media har et ansvar, både når det gjelder å ikke piske opp stemninger, slik de som oftest gjør, mot bedre viten og de har et ansvar for å skjerme ofrene – ikke utnytte dem – som de gjør her, for å danne en lettvint opinion av unyanserte følelser blant redde mødre og fedre. Dette tjener ikke rettferdigheten.

Seneste utvikling

Mor til det ene av ofrene i Baneheia-saken, Ada Sofie Austerstad (?) har nettopp kommet med et nytt utspill. Hun vil gjerne ha rett til å stanse permisjoner for de dømte. Denne saken har hun holdt på med en god stund og den har vært oppe i media ved flere anledninger. Hun vant i tingretten, men tapte i lagmannsretten. Høyesterett har avvist anken. Derfor har hun nå klaget saken inn for menneskerettsdomstolen i Strassbourg. I redaksjonen har vi ingen problemer med å finne sympati for hennes fortvilelse. Til og med hennes behov for hevn forstår vi. Det er ikke dette som er kjernen.
Skulle en slik sak vinne fram, vil en sådan presidens være den totale fallitt for restene av Norge som rettsstat. For en innsatt vil noe slikt være en rendyrket katastrofe. Det vil da være snakk om en terskeloverskridelse som fører oss beint inn i den mørkeste fascisme. Dette utspillet bør det reageres kraftig på. Hva syns du om dette? (R.s.v.p.)