Sterk kontrast.
Min opplevelse av dette mitt første møte med norsk fengselsvesen er sjokkerende og står i sterk kontrast til Wegners prinsipper. Min entydige erfaring er at ingen av Wegners prinsipper praktiseres i norske fengsler i dag. Regjeringen og Stortinget har derfor en stor utfordring når kriminalomsorgen senere i år skal behandles i en egen stortingsmelding og debatteres i Stortinget.

Straff.
Straff er pr. definisjon et onde som påføres den som har begått en lovovertredelse. Fengselsstraff er altså et bevisst onde som samfunnet påfører mennesker.

En har begrunnet straffmed to argumenter:
•Straffen skal forebygge fremtidige lovbrudd.
•Straffen er en gjengjeldelse.

Den første begrunnelsen synes i dag å være nærmest enerådende offisielt. Ingen vedkjenner seg hevnmotivet offentlig. Fengselsstraffen skal avskrekke fordi den er ubehagelig og pinefull.

Så foreligger altså i tillegg en ideell forestilling om at fengselsstraffen skal føre til bedre moral og rehabilitering, dvs. at overtrederens holdninger og adferd endres. Her har de ideelle forestillingene feilet totalt: All forskning viser at fengsel ikke er egnet til å frembringe forbedring.

Fengslet som institusjon.
Den franske forfatteren Michel Foucault har i boken Overvåking og straff (Gyldendal 1977) beskrevet straffens historie og innføring av fengselet som «perfeksjonert underkuelsesmekanisme».
Han viser til at i siste halvdel av 1700-tallet og første del av 1800-tallet går en i Europa over fra den kroppslige avstraffelse gapestokk, straffarbeid i lenker, henrettelser i galge og skafott, kroppslig tortur - til avstraffelse i fengsel. De fysiske pinslene reduseres. De psykiske øker.
Allerede for mer enn 150 år siden ble det satt opp seks hovedprinsipper for «det gode fengselet»:

l. Forbedringsprinsippet: De innsatte skal forbedres gjennom isolering og streng veksling mellom arbeid, måltider og søvn.
At isolering ikke skaper forbedring, vet vi alt om i dag. Selve situasjonen er egnet til å fremkalle det verste i mennesket. Raseri eller totalt mentalt sammenbrudd er langt mer sannsynlige konsekvenser enn forbedring

2. Klassifisering: Innsatte med like lovovertredelser skal sone sammen slik at det kan gis et godt spesifikt tilbud.
I norske fengsler er det en eneste salig blanding av lovovertredere. Det gis altså ingen spesifikke tilbud som kan lede lovovertrederen på bedre vei.

3. Modulering av straffen: Den innsattes respons på straffen i form av forbedret oppførsel, skal tas hensyn til.
I Norge er dette forenklet ned til prinsippet om at fengselsåret er 8 måneder.
Arbeid som rett og plikt: I dette ligger også retten til å lære et yrke og forsterke sine ressurser ellers.
Arbeidsaktivitetene drives som et rendyrket og ofte meningsløst aktivitetstilbud. Opplæringstilbudene er begrenset til korte kurs. Lokale videregående skoler er i gang med å bygge opp tilbud, men utviklingen av dette tilbudet går sent.

4. Bistand: Dette tilbudet er svært mangelfullt i forhold til elementære lovfestede rettigheter. I praksis mister en innsatt sine borgerrettigheter. Det foregår alvorlige lovbrudd daglig mht. pasientrettigheter. Klager internt i Kriminalomsorgen eller til Helsetilsynet virker ikke. Tilsynsrådene som skal fungere som en ekstern sikkerhetsventil - fungerer ikke.

5. Samarbeid: Samarbeid med barne - og familieetater, skoleverk, arbeids-, sosia l- og trygdeetater er meget mangelfullt. Ved løslatelse er de fleste innsatte verre stilt enn da de kom inn.
Virkeligheten i norske fengsler anno 2008 står altså i sterk kontrast til prinsippene for «det gode fengsel».

Offisielle tall viser at tilbakefallsprosenten i femårsperioden 2000-2005 for tiltalte i 1999, var rundt 70 %. Og den er økende. For dømte er den selvsagt mye høyere; her snakker vi trolig om reelle tall på 80 %!
Hadde 8 av 10 elever på et skoletrinn måttet gå om igjen, hadde vi endret skolen. Men fengslene får fortsette å fungere som en løpende fiasko.

Konklusjon.
Min konklusjon er skarp og kritisk, men jeg bygger den på følgende ugjendrivelige fakta:
•Fengselet reduserer ikke kriminaliteten, ref. kriminalitetsstatistikken.
•Fengselet fremkaller tilbakefall - uten dedikert og målrettet behandling er passiv frihetsberøvelse mislykket.
•Livsvilkårene for løslatte dømmer dem til tilbakefall; innsatsen når det gjelder å forbedre den totale livssituasjon for den innsatte etter soning er meget liten og svært fragmentert.
•Innsattes familier havner ofte i elendighet, primært fordi det overhodet ikke tas humane hensyn ved gjennomføring av straffen.
Justisministerens store utfordring. De tre fengslene jeg har sonet i, er alle dårlig drevet og dårlig ledet. Mitt inntrykk er at dette er kultur som er satt fra toppen av i Kriminalomsorgen. Fengslene blir ansett som oppbevaringssteder der inhumaniteten er satt i et velregissert system.
Utdanningen og erfaringen for ledere i fengslene er på ingen måte tilpasset de oppgavene de skal løse. Det er en stor mangel både på grunnleggende kompetanse og lederkompetanse. Skal statsråd Storberget lykkes med de gode føringene som er bebudet i Stortingsmeldingen, må han skifte hele ledersjiktet i Kriminalomsorgen og spyle ut den gamle kulturen som sitter i veggene. Jeg har aldri opplevd et system så blottet for lederkompetanse og - prosesser, Det er nå 3800 fast ansatte i Kriminalomsorgen, mens det er 3300 fengselsplasser, altså mer enn en ansatt pr. innsatt. Det forteller en del om ressursbruken.

Den kompetansen og de personellressursene som finnes, blir ikke utnyttet. Ansatte i norske fengsler er i altfor stor grad redusert til å være passive nøkkelraslere og regelryttere.
En fengselsplass i Norge koster i gjennomsnitt 800 000 kroner i året i direkte kostnader. En kunne fått store resultater av en alternativ bruk av disse midlene!

Det er å håpe at Stortinget nå tar inn over seg det overveldende faktagrunnlag som foreligger og som roper om en alternativ kriminalomsorg. Men skal fagre prinsipper få gjennomslag i praksis, må ledelsen og driftskulturen i norske fengsler sandblåses.