Likevel oppstår gjerne et ubalansert forhold mellom tyrannen og folket. Tyrannen befester sin makt og folket inntar sine ulike offerroller. Både gjennom historien og i samtiden har vi overflod av eksempler på dette; meningsløse kriger, sult, nepotisme, overvåking, systematiske overgrep og mye mer.
Vi ser det i media hver dag og vi føler det på kroppen hvert sekund, uansett personlig status.
På tross av dette blir tyrannen som oftest sittende med sine posisjoner og begrunner sin egen makt med makten selv. Ganske så primitivt, men svært så virksomt.

Barn sier ofte slike ting som ”Jeg syns krig er dumt!” og den voksne svarer noe sånt som ”Hadde det bare vært så enkelt. Dette er innviklet. Når du blir stor forstår du dette bedre.” Så svarer sikkert ungen ”Men jeg forstår det nå. Krig er dumt og det er vel bare å slutte med det. Ikke gjøre det mer, så er det ferdig og alle kan ha det bra.”
Så smiler den voksne overbærende, klapper barnet på hodet og lar det forstå at det har sagt noe veldig dumt. I dette tilfellet, som så ofte ellers, er det ungen som har rett og det er den voksne som er tåpelig.
Det er faktisk så enkelt. Man kan sikkert tåkelegge det på mange kompliserte måter, men det endrer ikke basisforholdet.
Slik er det også med Tyrannen som undertrykker ”sitt” folk. Istedenfor å styrte en tyrann fortsetter man å la seg herje med. Det er bekvemt. Man slipper å selv ta stilling til noe.
Som jeg skrev innledningsvis er han bare en person og folket er resten. Han kan jo ikke stå opp mot resten hvis de sier at de ikke vil ha ham i denne stillingen lenger. Derfor har Tyrannen knyttet til seg en serie vasaller som representerer ham, i bytte mot personlige fordeler. De etablerer en elite. Slik sett befester han sin makt, men de er stadig i undertall.

Noen vil jo alltid reagere og derfor har man et lovverk og lovverket er der for å beskytte dem som i utgangspunktet laget reglene – jo da, det begrunnes på mange ulike måter og det er enkeltgrupper som skal beskyttes og interesser som skal sikres, men det er spesifiserte diskusjoner vi får ta senere i andre sammenhenger.

I tidlige tider var vi jegere og samlere. Da våre forfedre fant ut at enkelte spiselige gresstyper kunne kultiveres og at visse dyretyper kunne kontrolleres, åpnet det for et enklere liv med mer forutsigbare næringskilder. Derfor ble det viktig å holde den normalt sett omflakkende stammen i ro på ett gitt sted. Vi måtte bli bofaste. I utgangspunktet var det ingen kultur for dette og den måtte derfor skapes.

Mange av våre samfunnstrekk i dag er slaggprodukter av denne overgangen.
Eiendom og eierett til gjenstander er ett eksempel på disse bivirkningene. Men det er mange flere.
Før dette skillet var den religiøse virksomheten ofte uttrykt i egenskaper hos byttedyr vi ønsket å felle. Altså forsøkte vi å ta del i deres sjel og ånd, få kontakt med dem, slik at vi lettere kunne forstå deres bevegelser og dermed fange dem og spise dem – ta dem opp i oss. På samme måte var også planter og trær, vær og vind utstyrt med en tilgjengelig sjel man kunne få kontakt med og dermed kontrollere.

Ved overgangen til jordbrukssamfunnet endret dette seg. Den religiøse aktiviteten gikk fra det konkrete og matnyttige til det abstrakte og fikk en mer hemmende funksjon.

Den opprinnelige frykten som var nødvendig for å overleve nomadelivet i skogen hadde mistet mye av sin nødvendighet, likevel var instinktet inntakt. Derfor ble den gradvis overført til ytre og usynlige trusler. Altså trusler som ikke var reelle, men tjente en spesiell funksjon, for å holde stammen samlet. Det begynte svært enkelt, men har med tiden utviklet seg til en uoverkommelig kompleksitet. Dagens gjennomregulerte samfunn og dets regelsett er et direkte produkt av denne utviklingen.

Alle vi som sitter her har vært utsatt for en dommer eller flere. Og det er dommeren som er Tyrannen i denne historien. La oss føre dommeren ut på planken.
Ikke forstå det annerledes enn at jeg, som de fleste andre, innser at vi er tjent med et system å forholde oss til og det må foreligge retningslinjer som hindrer ulike typer overgrep eller at enkelte tar seg til rette på en måte som skader andre. Med det er ikke det som er poenget i dette essayet.

Det vi er vant til er at vi, som regel mot vår vilje, må møte i et rituelt værelse, bygd opp etter en helt spesiell psykologisk mal, slik at vi ikke føler oss særlig ”høy i hatten”.
Dommeren kommer inn og vi må reise oss. Vi blir ikke spurt om vi vil reise oss. Vi må. Det vil si, det er ingen som skyter oss dersom vi ikke reiser oss, men det vil påvirke dommerens holdning til oss og vil dermed påvirke hans forgodtbefinnende. Så vi må stå. Det skal visst vise retten (les: dommeren) respekt. Hvem av oss har egentlig respekt for dette systemet? Hva betyr egentlig respekt?
I denne sammenhengen betyr STÅ det samme som KRYP.

Ved siden av oss har vi en forsvarsadvokat. Tanken er at han skal tale vår sak og de fleste forsøker klart å gjøre dette også. Likevel ligger det innbakt i dette at vi ikke er i stand til å tale vår egen sak. De fleste av oss vet som oftest hvorfor vi er i denne situasjonen og er utmerket i stand til å gjøre rede for hva som har skjedd eller ikke skjedd. Hvorfor blir vi da behandlet som om vi ikke er riktig tilregnelige og må ha hjelp fra andre som skal tolke våre eventuelle handlinger eller mangelen på disse? Hvem av oss har ikke tenkt ”dette hadde jeg gjort bedre selv” eller ”hvorfor sa han ikke det eller dette?”

Det synes som forholdet i seg selv ikke har en egenverdi og vi verken har troverdighet eller gyldighet. Hvorfor er systemet blitt så innfløkt at det påklagede forholdet i seg selv ikke er nok, eller at det ikke er vesentlig om det er bevist eller ikke? Hva er galt og hvorfor?
Det at vi i det hele tatt må ha en advokat gjør oss til mindre enn det vi egentlig er.
Så har vi aktor på den andre siden. Det er vanskelig å se det annerledes enn at aktor og dommer spiller på samme lag, selv om det strengt talt ikke skal være slik. Personlige erfaringer er at aktor synes mindre interessert i hvordan ting faktisk forholder seg og hvorfor, enn det å søke forholdet å framstå på en spesiell måte slik at aktors syn vinner over forsvarer og den tiltalte, uavhengig av fakta. Virkeligheten er åpenbart av mindre betydning. Det synes som er et spill som skal vinnes. Du og jeg er brikkene.

Disse arbeidsgruppene befinner seg stort sett i samme miljø. De har studert sammen, de omgås privat, møtes i lunsjpauser og diskuterer sakene sine. I andre land er slikt ikke tillatt. Norge er et lite land og hele befolkningen er ikke større enn Barcelona by. Miljøet er knøttlite og uakseptabel kontakt mellom partene er derfor ikke til å unngå. Men det gjør det ikke mer rett av den grunn.

Så har vi dommeren selv. Dette moralsk høyverdige, overmenneskelige vesen.
Det vi ofte erfarer er at dommeren har skumlest noen av dokumentene på forhånd, dokumenter som gir uttrykk for politiets teorier og oppfatninger – og derfor er sant – og at han ut i fra dette gjerne har bestemt seg for et utfall før selve saken har tatt til og kompleksiteten har latt seg folde ut.
Hvem blir dommere? Fundamentet hviler på en spesiell utdannelse, et spesielt sett læring som tar det bestående for gitt og dermed sant. Å studere er å lese om andres erfaringer og så tilegne dem av disse som egner seg, som sine egne.

I førindustriell tid ble man sosialisert inn i et yrke. Dersom faren var bonde, lærte man seg dette yrket gjennom å være med far på jobb og ble slik bonde selv. En tømmerhogger tok med seg sin sønn i skogen og gutten ble tømmerhogger. Etc.

Skulle man inn i emebetsverket, var den lille manns vei dit gjennom militær karriere. Overklassen var født bemidlet, gjennom forfedrenes utnyttelse av andres arbeid. Oppkommlinger var mer sjeldne på den tiden.