Allerede innledningsvis vil vi komme med to avsluttende kommentarer. Den første gjelder den indre strukturen i artikkelen du nå skal lese. Vanligvis er slike uttrykk mer strømlinjeformet og organisert slik at argumentene kommer tydelig fram i håp om at leseren skal kjøpet et gitt resonnement. Det gjør vi ikke her. Vi er oppmerksom på utydeligheten og vil med dette at leseren selv skal trekke ut budskapet på sin måte, tolke det og reagere deretter. Vi søker en debatt.
Det andre vi vil presisere på forhånd er at når vi kommer til den økonomiske delen av diskusjonen, er at vi ikke på noen måte foreslår at det skal være lønnet å sitte i fengsel i seg selv. Et eventuelt utbytte mener vi bør forvaltes under soning for så å anvendes til helt spesielle kriminalbegrensende formål etter endt soning.
Greit. Nå begynner artikkelen:

Det fins folk som syns det er ok å sitte i fengsel, folk som har sitt nettverk og sin trygghet her inne, men det er ikke vanlig. Vi snakker da om folks som har enten/både tilleggsproblematikk og/eller soningsskader.
Folk flest tar det ille opp å sitte i fengsel. Dem av oss som har den forkvaklede forestilling om at det er kult eller at det gir en status, bør ta en runde til i tenkeboksen.

Vi blir alle født inn i et samfunn og må leve i det. For at dette fellesskapet skal fungere må vi ha en viss enighet om hva som er akseptabelt innenfor stammen og hva som ikke er akseptabelt. Vi må ha et rammeverk, et lovverk. Javel. Men av og til og av mange grunner trår en og annen utenfor disse regulerende bestemmelsene, eller det blir oppfattet slik og man må stå til rette. Man skal korrigeres.

”Klart vi ikke kan ha masse skurker som løper rundt i gatene og skyter kvinner og barn. Hiv dem i fengsel, helst før de rekker å gjøre noe galt og kast nøkkelen”.
Og vi setter folk i fengsel. Det fungerer utmerket. Slik har det alltid vært. Det har vært sånn i generasjoner. Men at et fenomen har vært på en spesiell måte over lengre tid, betyr ikke at det automatisk er rett eller at det fungerer.

Nå er det ikke sånn at det alltid har fungert slik. Fengselsvesenet har vært gjennom en lang utvikling som vi ikke skal gå særlig inn i nå, men vi kommer med noen små stikkord.
I de tidligste tider var det bortvising fra stammen som gjaldt.
Vikingene hadde tinget sitt, som ikke var så brutalt som vi liker å tro. Som oftest var det forlik som var løsningen. Det du har ødelagt må du reparere. Var det snakk om mer voldsomme saker, som mord og den slags, ble man landsforvist og det var slik Island og Grønland ble befolket (obs: Enuittene var på Grønnland allerede).

Ordet pilgrim forbinder vi vanligvis med religiøs virksomhet og det er jo også rett, men i middelalderen, før straffen ble institusjonalisert, kunne for eksempel en adelsmann som hadde vært uheldig å miste en kniv inn i ryggen på en annen, bli pålagt å gjøre bot ovenfor Gud – ikke samfunnet. Derfor kunne han bli dømt, av kirken, til å foreta en pilgrimsferd, eksempelvis fra Tunsberg til Nidaros. Så ble Gud fornøyd og adelsmannen kunne forstette sitt vanlige virke, inntil han eventuelt skulle være uheldig å miste en kniv til… Fengselet var enda ikke funnet opp på den tiden.
I senmiddelalderen sto også forliket høyt. Drapsstatisikken i Bergen (den gang Norges største by og hovedstad) var høyere på 1500-tallet enn den er i dag. Livet sto ikke så høyt i kurs. Hadde man for eksempel vært på ”Kvartkannen”, drukket seg snydens og i ren gledesutfoldelse slått en stol i hodet på kompisen sin, kunne det få to utfall. Var man heldig var kompisen høflig nok til å vente litt med å dø, slik at man rakk å oppsøke ham først. Da kunne man – i vitners nærvær – be om tilgivelse fra den døende og hvis da den døende sa ”Greit nok. Shit happens”, var det hele over. Gjerningsmannen var tilgitt og kunne forsette med sitt og han var fri. Skulle derimot kompisen være selvisk nok å dø før man hadde rukket å be om tilgivelse, var det verre. Da ble man enten fraktet til Galgebakken ved festningen på Nordnes eller til Tjuvholmen i Sandviken, hvor en ble hengt. Ferdig med det.

På 1500-tallet blir også begrepet ”Vold” funnet opp. Dette begrepet er en av mange Renessanseoppfinnelser. Og det er på denne tiden at fengselsvesenet dukker opp som statlig redskap.
Først oppstår Tukthuset og var vel på mange måter datidens Inkassoselskap.

Senere, rundt midten av 1700-tallet, begynner fengselet, slik vi kjenner det i dag å ta form. Ofte finner vi disse i forbindelse med festningsverk.
Den første tiden satt man innelåst i store grupper i fellesceller, så kom det en serie med reformer, spesielt rundt midten av 1800-tallet. En av dem var at man kom fram til at den straffede skulle sitte for seg selv og tenke over sine illgjerninger. Fellesskapet ble borte.
Det moderne fengselet, slik vi kjenner det i dag, hadde sett dagens lys.

Til stadighet reformeres dette systemet. Det synes å råde et konsensus om at systemet ikke fungerer som det ideelt sett burde, men de konstruktive ideer lar vente på seg. (En mer presis historie om straffens og fengselets historie håper vi å komme tilbake til i et senere nummer.)
Betegnelsen synes likestilt med innholdet. Derfor endrer begrepene seg.
Fengselsvesenet har endret navn til Kriminalomsorgen og Sluttere har blitt Fengselsbetjenter. Celler har blitt Rom. (Bortsett fra ”enhet 13” da, den snobben har sine fasjonable ”værelser”.)
Overgrep normaliseres ved forandring av terminologi og blir dermed lettere akseptabelt for allmennheten.
Når vi i dag hører om sterilisering av Tatere eller lobotomering av de som i dag får diagnosen ADHD, blir vi forferdet og unders over fortidens brutale kunnskapsløshet. Blir vi overrasket om vår samtids agerende i forhold til ”kriminalitet” får en tilsvarende dom om noen tiår fra nå?

I følge tallene som er presentert for oss er det til enhver tid ca 3 800 innsatte og ca 3 900 ansatte, fordelt over 52 fengsler i Norge i dag. I 2002 ble det brukt mer penger på urinprøver enn det ble brukt på utdanning i fengslene
(nyere statistikk har vi ikke.)

Noen av kriminalomsorgens primære oppgaver er dels å skjerme samfunnet og dels å forebygge mot ny kriminalitet. Dette er deres produksjon.
Det er snakk om et tilbakefall på mellom 70 og 80 prosent.
Hva ville ha skjedd med en alminnelig bedrift med et slikt driftsresultat? Skifte styret, bli satt under administrasjon, nedleggelse? En hvilken som helst annen bedrift med en slik feilprosent ville ha vendt hver stein for å få løst problemet.

I Donaldblader er virkeligheten enkel. En som sitter i fengsel har rød genser med et tall på – og han er tyv. Opplest og vedtatt.
Men i vår diskusjon er det litt mer sammensatt.
Kunden er ofte en person som har en del fundamentale problemer i utgangspunktet. Det kan være lese og skrivevansker, som setter en utenfor fellesskapet og arbeidslivet, det kan være omsorgssvikt, seksuelle overgrep eller andre forferdeligheter. Dette er snakk om folk som ofte er sosialt svekket.

Staten har forpliktet seg til et ansvar for sine medlemmer. Dette gjelder i særlig grad de som har problemer av typen nevnt over. Alt for ofte ser vi at samfunnet, ved staten, ikke overholder disse forpliktelsene. Resultatet er en langsom utglidning og at man lett taper seg i et kriminelt miljø, hvor det ikke er noen kvalifikasjonskrav eller forventninger. Når man så har gjort en handling som er utenfor den akseptable rammen skal man per definisjon korrigeres. En straff er påkrevet. Dermed straffer systemet en person for at det samme systemet ikke har fulgt opp forpliktelsen det har pålagt seg selv.
Skal man forstå dette som at den enkelte ikke er ansvarlig for sine egne handlinger? Nei, så absolutt ikke. Man har helt klart et ansvar, men det har også staten. Det rettes ikke et krav om et Stalinistisk system som overtar familien, men individets frihet, noe som ikke skal forveksles med frihet til å være syk, frihet til å bli utstøtt eller frihet til å gå til grunne. På samme måte som en selv er ansvarlig for sine handlinger, har også staten et ansvar for sine medlemmer. Men man svikter altså sine egenpålagte forpliktelser med de forferdeligste resultater, for så å straffe den som i ytterste konsekvens er offeret for deres unnfallenhet. Staten har intet ansikt og det åpner for å pulverisere ansvar.

Nils Christie sier ”Sosial avstand er en av betingelsene for flittig bruk av straffesystemet.” (Sitat fra En passende mengde kriminalitet.)

Man kan stille mange spørsmål rundt innholdet i Kriminalomsorgen. Det synes som et sammensurium av flere ulike problemstillinger. Den ”rene forbrytelse”, rusbrukomsorg(?) og psykiatri, synes å være noen av hovedkategoriene. Dette er jo ganske så forskjellige fagfelt og de to siste kategorier burde vel ikke sorteres under kriminalomsorgen i det hele tatt, selv om de ofte er en konsekvens av fengselets ”omsorg”.
Frihetsberøvelsen vi må tåle er, uansett hva den uerfarne eller den som har sin sikkerhet i et sett nøkler måtte mene, en inngripen i vår tilværelse som kan synes uforholdsmessig, en dog subtilt voldelig (på det mentale planet), til tider.