Sengetøyet ble gnistrende varmt og jeg hoppet over til stolen, hva annet kunne jeg gjøre. Det er noe dritt når en har mistet gulvet sitt og cella er i andre etasje. Stolen var enda varmere. Jeg kjente helt klart at et lavautbrudd var nært forestående. Det ulmet utbrudd fra stoppen i stolen. Man måtte være gal for å ikke komme seg vekk derfra. Og gal er det vel ingen som tar meg for å være.

Det var ingen annen utvei. Jeg brettet hentebarten stramt på plass under nesen og tok mot til meg. Smidig som en flue smatt jeg opp på skrivebordet. Selvfølgelig trampet jeg rett opp i det overfulle askebegeret. Jeg frøs. I ren refleks sparket jeg askebegeret mot siden av klesskapet, deiset bort i glasset som var halvfullt av en mistenkelig hvit melk fra forrige uke. En flammende lukt veltet over sokkene mine. Jeg skrek. ”Chelsea – HamKam 2 - 0. Dommern 3 – 2!”

I det jeg, rask som en fyrstikk, spant rundt i en trippel salto, uten snurr og opp på toppen av klesskapet, merket jeg at det rant flammer ut av nesen min. ”Ikke pust innover dobbeltRobbert! For Guds skyld. Pust bare ut!!” skrek jeg og merket at hele cellen hadde tatt fyr og ble tvinnet inn i et rødorange sukkerspinn av lava.
Jeg krøllet meg sammen på toppen av klesskapet, mens flammene rant ut av nesen min og skitnet til hentebarten. Sokkene mine var våte. Jeg skrek og skrek og skrek.

I det samme banket det på celledøren. Den åpnet seg og den søte berta - hun jeg ikke tør spørre hva heter, så jeg kaller henne betjentbitch – kom inn med morgenmedisinen. ”Men dobbbeltRobbert da? Hva gjør du der oppe? Slutt å tulle og kom deg ned. Nå med en gang!”

”eh.. nei, du skjønner, jeg skulle bare…eh, lete etter pølsespaden min..” surret jeg mens jeg forsøkte å finne ut om jeg skulle hoppe ned eller be henne ta meg i mot.
I det samme ser jeg ”enhet 13”, den snørrhovne åndssnobben, passere forbi ute på gangen, i sin flosshatt og kjole og hvitt. Han kastet et kort blikk inn til meg, ristet på hodet og sa lavt ”Ta deg sammen dobbeltRobbert..” Jeg blir eitrende forbannet av sånt. Fisefine møkkamann.

”Kom ned nå, dobbeltRobbert,” sa betjenten. Hun tok meg i mot som et lite barn, smilte litt og gav meg medisinene mine. Jeg er sikker på at jeg hørte henne små-le i det hun gikk ut døren og låste den bak seg.

Noe så ydmykende. ”Hvordan kan det forresten ha seg at gulvet er tilbake som om ikke noe var skjedd?” Dette var et komplott på høyt plan og jeg bestemte meg for å miste motivasjonen til å sone ferdig straffen. ”Skal de behandle meg på denne måten, gidder i hvert fall ikke jeg straffes mer” sa jeg teatralsk til meg selv. Kjapt som støv la jeg en genial plan på hvordan jeg skulle rømme.

Det rant meg i hu en historie nordfra for et år eller to siden. Det var en russer som kledde av seg og smurte inn kroppen med olje og ålte seg gjennom gitteret og forsvant i natten. Siden har ingen sett ham. Jeg bestemte meg, med bordbenets hastighet, å finne opp hjulet på nytt, for hjul kan man ikke finne opp ofte nok. Da jeg etter lange kjedsommelige tider ble lei av å finne opp hjulet gang på gang, tok jeg til å utføre den geniale fluktplanen min. Kvikk som en middels lang tånegl, vrengte jeg av meg alle klærne og gjemte dem under noen eggeskall i søppelbøtten.

Jeg brettet hentebarten på plass under nesen med et lurt glimt i øyet, før jeg brukte gaffelen til å fjerne splintene som holdt vinduet på plass. Dette ordnet jeg til for et par uker siden, i tillfelle..

Jeg gjemte vinduet under en colakork jeg hadde spart inne i dynetrekket mitt. Nå var alt klart. Jeg var helt naken, vinduet fjernet og friheten blafret i huden min. Nå var det bare oljen som manglet. ”Nei, pokker..!” Jeg har ikke olje. Motet flasset av meg som minnet om barndommens triumferende misforståelser. Det var da jeg oppdaget et kjøleskap som sto ved siden av skrivepulten min. ”Se der, det var høvelig. Kanskje finner jeg olje der inne?” Men, nei. Ingen olje. Men jeg fant en flaske sennep, utgått på dato. ”Den ene væsken er vel den andre lik,” tenkte jeg og skred til verket. Jeg følte meg som falt ut av Renessansen i det jeg dekket mitt legeme med denne sublime substans. Men hentebarten, den lot jeg være seg selv.

Jeg betraktet meg i speilet og ble faktisk forvirret selv en stund. ”Hvem er den vakre mannen i speilet? Og hvor er det blitt av dobbeltRobert?” Det var ingen tvil, jeg hadde overbevist meg selv. Det var ingen mulighet for at dette kunne gå galt.
Jeg smatt bort til vinduet, nett som en maursluker. Så trakk jeg pusten, foldet hentebarten pent på plass og stakk hodet inn mellom gitret. Det var trangt, så dette skulle gå bra. Etter å ha vridd og vrikket på meg en stund, smatt hodet inn mellom gitret og der ble jeg sittende bom fast. Fri i tankekassen, fengslet i kroppen. Mine forsøk på å trekke hodet inn i cellen igjen var fånyttes. Jeg satt fast. Etter en 2 -3 timer begynte en lettere fortvilelse å feste seg. Greit at kroppen var nummen, men sennepen var tørket og tok til å krakelere.

Det klødde infernalsk. Jeg forsøkte meg på noen Malaisiske skillingsviser, men det lindret ikke kløen. Plutselig banket det på døren og før jeg rakk å få hjertestans, sto betjenten der. Han syntes litt overrasket over å se en naken dobbeltRobert, innsmurt med sennep og med hodet sittende fast i gitteret i det ødelagte vinduet.

”Men dobbeltRobbert, hva faan…” sa han og kom ikke på noe mer. Jeg mente det var på tide å roe ned situasjonen med en briliant bortforklaring: ” Manglerud Star – Kasparov 3-2, dommeren 2-1, samtidig med at jeg i ren gledesrus trampet på sennepsflasken jeg hadde lagt på gulvet, slik at sennepsspruten traff midt i ansiktet på betjenten. Heisann.

Min gledesutfoldelse ble misforstått igjen. 16 dagers refs.