Samtidig sier Ane Stø i 8. Mars-komiteen at innvandrerkvinnenes rettigheter ikke er blant parolene i år, men at de setter fokus på prostitusjon og pornografi.
Det umiddelbare fellestrekk for de to utsagnene er at deres felles fiende er den skremmende kroppen. ”Gud forby.

BORTFORKLARINGER
En ung Ottar-representant, som også sitter i 8.mars-komiteen og kaller seg Marthe, stilte opp i programposten IKveld på NRK. Hun forsvarte avgjørelsene rundt saker og paroler med at de hadde henvendt seg via e-post til de ulike kvinneorganisasjonene for å invitere til å komme med forslag. Ingen kvinner fra innvandrermiljøene hadde svart eller stilt opp på møtene deres.
Kremt… Det spørs om dette er rette måten å komme i dialog med denne gruppen og deres problemer på. Verken henvendelsen eller forumet det innbys til, snakker et tilgjengelig språk for innvandrerkvinner som har problemer. Man kan ikke forvente av dem å plutselig møte på fremmede arenaer, på norske frigjorte kvinners premisser – godt tilrettelagt og regulert etter norsk modell og språk. Det er jo nettopp her skoen klemmer.
Det blir som å si noe slikt som: ”Jeg sa tydelig til steinen at den skulle svinge til venstre, slik at den ikke ville treffe deg før jeg kastet den. Likevel fortsatte den rett fram…? Har du sett på maken?”

HODEFENGSEL
Fra mitt enfoldige hjørne av virkeligheten er inntrykket at innvandrerkvinner som presses til å bære hijab mot sin vilje, har et problem. Et alvorlig et.
Når vi snakker om innvandrerkvinner står vi naturligvis ikke ovenfor noen homogen gruppe, den er like mangslungen som andre sammensetninger. Det vi fokuserer på her er naturligvis kvinner som praktiserer et strengt muslimsk levesett i et ikkemuslimsk land.

Disse kvinnene står i en vanskelig situasjon. Det blir ofte poengtert at de har krav på seg til å følge opp sin kulturbakgrunn, som i dette tilfellet kretser om religiøsitet (kognitive nevroser?).
Det blir ofte framstilt slik at ektefellens forgodtbefinnende er for lov å regne. Sannhetsgehalten i dette er nok av varierende kvalitet.
En alt for stor del av denne gruppen kvinner har dårlige norskkunnskaper og tilbringer i overkant mye tid i hjemmet, hvor de har kjøkken- og ammetjeneste, pluss sine ekteskapelige ”plikter”.

MENINGSFRIHET
En god del kvinner, som vi automatisk oppfatter som undertrykte, vil selvfølgelig si at de er fornøyde og selv ønsker å ha det slik de har det og det er naturligvis deres rett å mene og føle hva de vil, uten at vi andre skal gripe inn i den enkeltes personlige sfære. Men likevel er det i alle sammenhenger saklig å stille spørsmål om hvorfor vi mener det vi mener.

Holistisk sett har svært få av oss kommet fram til en veloverveid konklusjon, næret av eget bryst og ut av det blå. Våre meninger, holdninger og verdier er, når alt kommer til alt, nokså tilfeldige. Tilværelsen er en livslang påvirkning av vilkårlige impulser utenifra, fra vugge til grav. Er det feil å si at det aller meste av hva vi mener og syns er et resultat av kombinasjonen av folkene som har omgitt oss? Vi preger og blir preget. Selvstendighet er ringe en tilsynelatende attributt.

HELNORSKE MUSLIMJENTER
Jeg vil tro at den kategorien som har det vanskeligst er den som faktisk er assimilert i norsk kultur og vel integrert i samfunnet, de som har gått på norsk skole hele livet, har norske referanser, men likevel må underkaste seg et system som hører hjemme under andre himmelstrøk og passerte tider.
Jeg snakker om de jentene som ikke får delta i det miljøet og den sammenhengen de faktisk hører hjemme i, men må leve opp til foreldres, brødres og slektningers forventninger og blir frarøvet det vi kaller å realisere sitt potensiale. De som blir sendt til foreldrenes, eller besteforeldrenes hjemland mot sin vilje og blir presset til å gifte seg med en fetter, noe som grenser til det insestuøse tabu i Norge, hvor disse har sin reelle tilhørighet.
Det er ikke lett å bryte med familie og tradisjon og strengt talt bør de vel heller ikke gjøre det.
AKSEPTERTE LOVBRUDD
Forholdene som er blitt ramset opp her, er velkjente, men de blir ikke debattert i nevneverdig grad.
Når det gjelder slike forhold som at enkelte får begrensninger i omgang, som går ut over det som er normen i det norske samfunn, er det vanskelig å vite hvor og når man skal gripe inn. Det er tross alt snakk om moralsyn og moralkontekst, noe man skal være svært varsom med å forsøke å overføre til andre.
Likevel er det enkelte forhold som krenker individet på en måte som står i kontrast til vårt vedtatte lovverk. Det gjelder da tilstander som grenser til frihetsberøvelse (slik er bare tillatt i offentlig regi – ikke privat), fysisk avstraffelse (vold) som skal straffes strengt i andre sammenhenger, (så sant det ikke er i offentlig regi da), tvangsforflytting, tvangsgifting som vel egentlig er det samme som de gode gamle bruderøveriene, noe som er så forbudt at det er helt utenkelig å gjøre i vår krets, men det aller, aller, aller verste er selvfølgelig kjønnslemlestingen enkelte grupper må gjennom. Det er så grotesk og forferdelig at jeg ikke greier å kommentere det på annen måte enn å gi uttrykk for total fordømmelse.
Selvfølgelig er det mange andre problemfelt som ikke nevnes her. Det bare pekes på noen opplagtheter som vi alle er klar over, men ikke bryr oss særlig med.

DEN UNDERVURDERENDE FEMINISTEN
Så var det Ane Stø, da. Hun, som er blant de som er i posisjon til å få saker og forhold på dagsorden, mener at disse problemfeltene ikke er verdt å prioritere.
Hun vil pornografien og prostitusjonen til livs. Er ikke det saker hvor de allerede har nådd lengre enn det som kan anses rimelig?
Disse kvinnegruppene har fått kriminalisert en meget stor gruppe mennesker som av ulike grunner har et behov for disse fenomenene. I tillegg til at de er kriminaliserte er de nå henvist til å velge mellom askese eller overgrep. At man kan si at prostitusjon er både tragisk og patetisk er noe helt annet og hører egentlig ikke til problemstillingen.
De prostituerte selv er i en viss grad blitt hjulpet ”mot sin vilje” og dette har skapt en serie tilleggsproblemer for mange av dem. De mange lovnadene fra Regjering og hjelpeapparat var ikke virkelige denne gang heller. Advarslene fra de med faktisk kunnskap om feltet, slike som Liv Jessen, ble neglisjert.

FORBY HJERNE OG NATUR!
Kampsaker av denne typen vi ser her, er en kamp mot måten den menneskelige hjerne fungerer på. Man skriver et manifest som sier at naturen er snill og dufter av kardemomme, så underskriver man arket og setter et stempel på det. Ja, det er fint, men menneskenaturen og hjernen endrer seg ikke av den grunn.
Samtidig må man spørre seg om porno og prostitusjonstematikken ikke er blitt terpet på litt for lenge? Har ikke de mest radikale feministene allerede kuppet denne kampen – uten debatt? Det hele har en kjedsommelig smak av 70-tall og AKP-ml. Spar meg.
Tankene henledes til Formann Maos mange surrealistiske prosjekter, slik som ”Det Store Spranget”, eller når han ville utrydde alle spurvene og lignende genialiteter som forårsaket noen av menneskehetens større tragedier.
Den senere tiden har begreper som ”vaginalstaten”, ”feministstaten” og lignende blitt brukt som skjellsord i frustrasjonen over tapt status fra enkelte menn. Slikt viser bare avmakt og jeg skal ikke kaste meg på den bølgen.